metallprøving

Strekkprøving

Strekkprøving er en type mekanisk belastningsprøving, som blir brukt til å bestemme materialenes styrke og seighet ved statisk belasting, noe som vil si at en belastning som er konstant, og varer en viss stund.

Denne prøvemetoden blir brukt for flere typer materialer, men må huske å tilpasse det til vært materiale, hvordan strekkprøven skal utføres står beskrevet i standardene, som eks NS-EN 10002, som er til metalliske materialer. Til strekkprøving bruker vi noe som heter prøvestaver og det skal være av det materialet vi skal teste og de kan ha flere forskjellige tverrsnitt for eks sirkulært eller rektangulært. Prøvestaven skal da spennes opp i strekkprøvemaskinen, og så belaster vi staven til det oppstår ett brudd.

Prøvestaven har fortykninger i endene som sikrer at det er tilstrekkelig med material for å tåle de konsentrerte lastene fra innspenningen. Alle plutselige geometriendringer fører til konsentrasjon av kreftene, såkalt kjervvirkning. Overgangen mellom de tykke delene og den tynnere prøvingsdelen på midten må derfor være jevn og gradvis med en hulkil. Jo sprøere materialet er, jo større må tykkelsesforskjellen mellom innspenningsdeler og prøvestykker være og jo større er kravet til overgangsradier.

stav i strekkmaskinen. 

Norsk sylindrisk standard stav. 

Slagseihetsprøving

Dette er en metode for å teste bruddstyrken i stålet og slagstyrken i stålet. Det gjør man ved å plassere standariserte små avlange metallklosser med en bruddanvisning på midten i en stor mekanisk ”hammer”. Det er to forskjellige typer bruddanvisningstyper: v-spor og u-spor. På høyskolen testet vi ut to klosser med v-spor, en med vanlig romtemperatur og en i -30grader celsius. Dette gav to svært forskjellige spor brud fordi stålet blir sprøere desto kaldere det blir.

 

dette var to like v - spor, en som ble testet med romtemperaturen og den andre med -30 grader celsius.